TV-aksjonen 1984: Din innsats - andres frihet!

Av Audun Gjøstein, leder for aksjon Amnesty 1984

Jan Egeland skal ha fått idéen om å søke TV-aksjonen på vegne av Amnesty International i 1978. Det internasjonale styret og sekretariatet i London stilte seg svært positive til søknaden. Først ved femte forsøk lyktes det for Amnesty. Skepsisen til å påta seg en så stor oppgave var utbredt blant våre medlemmer. Norsk Avdeling riktignok mer enn doblet sitt medlemstall til 9.000 i søknadsperioden 1979-83. Men Amnesty var fortsatt den minste organisasjonen som til da hadde fått TV-aksjonen, og vi hadde et svakt organisasjonsapparat.

Søknaden

Da Amnesty International fikk TV-aksjonen, representerte det også noe nytt i TV-aksjonens historie. Tidligere hadde den årlige innsamlingsaksjonen gått til temmelig konkrete prosjekter, f.eks. bygging av hus i u-land, noe som var lett å kontrollere. Amnesty kunne selvfølgelig ikke presentere like konkrete prosjekter. I vår søknad skrev vi at vi ville prioritere følgende menneskerettighetsprosjekter: Økonomisk bistand til fanger og deres familier, et medisinsk prosjekt for å fastslå de langsiktige virkninger av tortur, og hva vi kalte «spesielle prosjekter». Sistnevnte kategori ble forklart som «presserende ad hoc-oppdrag» i land hvor «regjeringsomveltninger eller massearrestasjoner ... kan gjøre det nødvendig at Amnesty på kort varsel setter i gang spesielle undersøkelser og kartlegginger». Slike prosjekter var det naturligvis vanskeligere å måle effekten av. Det var også skepsis i NRK om Amnesty ville greie å bruke opp pengene innen rimelig tid slik reglene krevde. Men Amnesty hadde sine talsmenn i NRKs innsamlingsråd, og da særlig LOs representant, Kaare Sandegren.

Da tildelingen var et faktum, fikk vi støtteerklæringer fra statsministeren, lederne i de syv største politiske partiene og i de viktigste organisasjonene og institusjonene i Norge. Kongehuset ble også en viktig støttespiller. Daværende daglig leder i Norsk Avdeling, Leif Vetlesen, og Amnestys internasjonale generalsekretær, Thomas Hammarberg, fikk audiens hos Kong Olav som sa ja til å være TV-aksjonens høye beskytter.

Aksjon Amnesty 1984 - noen korte fakta

Aksjon Amnesty 1984 innbrakte nærmere 82 millioner kroner, hvilket den gang var et meget godt resultat. Kampanjeutgiftene utgjorde netto kun 6,1 millioner kroner, tilsvarende 7,5 prosent av innsamlingsresultatet mot 13 prosent året før. Over en ti-års-periode finansierte Norsk Avdeling 15 prosent av det internasjonale sekretariatets budsjett ved hjelp av denne
summen. Norsk Avdeling fikk beholde 10 prosent av renteinntektene. For 1985 utgjorde det 1,5 millioner kroner som tilsvarte 1/4 av årsbudsjettet - et kjærkomment tilskudd.

Medlemstallet økte med 30 prosent fra 10.000 til 13.000 medlemmer i 1984. Støttemedlemskap ble prioritert ettersom vi var redd for ikke å ha ressurser til å følge opp så mange nye aktive medlemmer. Likevel ble 20 nye grupper dannet. Veksten fortsatte resten av ti-året. I desember 1989 hadde Norsk Avdeling 37.000 medlemmer, nesten en firedobling på seks år. Antall grupper økte i samme tidsrom med mer enn hundre - fra 135 til 240.

Rundt 450 landsomfattende organisasjoner fattet positivt vedtak om å støtte Amnestys aksjon, og omtalte aksjonen overfor medlemmene. 200 av disse bidro også med konkret arbeid under aksjonen. Tilsvarende åpnet et betydelig antall menigheter sine dører for direkte menneskerettighetsengasjement. Det ble derved lagt et solid grunnlag for allmenn oppslutning om menneskerettighetsarbeid generelt og Amnesty spesielt, og for videre samarbeid, aksjonsdeltakelse og økonomisk støtte.

De langsiktige virkninger av aksjonens informasjonsvirksomhet har kanskje vist seg å være det mest betydningsfulle resultat av Aksjon Amnesty 1984. Over 10.000 presseklipp om aksjonen og Amnesty kom inn i direkte forbindelse med aksjonen. I tillegg opplevde vi i Norge den første landsomfattende annonsekampanje for menneskerettigheter. I 2/3 av
landets barne- og ungdomsskoler og i halvparten av landets videregående skoler ble aksjonens hefter for menneskerettighetsundervisning benyttet. Den investering i fremtiden som dette innebar kan knapt overvurderes.

Målgruppearbeidet

En vesentlig del av forberedelsene til Aksjon Amnesty 1984 ble viet målgruppearbeid overfor organisasjoner, menigheter og næringsliv. Kontakten med organisasjoner og menigheter bidro til å legitimere Amnesty og vår målsetning, samtidig som støtten i stor grad fungerte som «døråpnere» for lokalt engasjement. Vår erfaring var at den informasjonen som nådde befolkningen gjennom organisasjoner og lag som mottakeren selv var medlem av, ble lest med en helt annen interesse og hadde en langt større gjennomslagskraft enn annonser og generell avisomtale. I tillegg var det naturligvis et poeng at omtale i medlemsblad og distribusjon via organisasjonenes medlemspost var gratis og følgelig sparte aksjonen for betydelige annonse- og portokostnader.

Vi sendte ut «pressepakker» med informasjon om Amnesty og TV-aksjonen i bølger tilpasset de enkelte målgruppene, presse og organisasjoner. En presentasjonsbrosjyre myntet på allmennheten ble trykt i to opplag på til sammen 180.000. Kjøp av tilsvarende effekt gjennom kommersiell markedsføring ville vært meget kostbart om overhodet mulig.

Få land har så mange landsdekkende organisasjoner og medlemmer i forhold til befolkningen som Norge. For at dette skulle kunne utnyttes effektivt måtte målgruppearbeidet planlegges grundig på et tidlig stadium i kampanjen. Overfor de større organisasjonene og politiske partiene hadde dette arbeidet kommet i gang allerede et par år før TV-aksjonen.

I Aksjon Amnesty 1984 ga ikke målgruppearbeidet overfor næringslivet samme suksess som arbeidet overfor fagbevegelse, menigheter og andre organisasjoner.

Dugnadsarbeidet

TV-innsamlingen er en dør-til-dør innsamlingsaksjon. All aktivitet skal bygge opp om og støtte dør-til-dør innsamlingen. Amnesty alene ville ikke kunne greid å gjennomføre en så stor aksjon uten hjelp fra andre organisasjoner og kommune- og fylkesadminstrasjonen. Vi mobiliserte ca. 75.000 bøssebærere i tillegg til et ikke ubetydelig antall funksjonærer og komitémedlemmer. Alle våre medlemmer ble oppfordret til å gå inn i de lokale komitéene og fylkeskomitéene, dele ut informasjonsmateriell, holde foredrag på skoler o.l. Dette veldige dugnadsarbeidet bidro til å øke bevisstheten om menneskerettigheter i det norske samfunnet og i sin tur til det gode innsamlingsresultatet.

En kraftanstrengelse for mange - var det verdt innsatsen?
Aksjon Amnesty 1984 var en kraftanstrengelse for alle Amnesty-medlemmer som var involvert. Mange brukte all sin fritid og sine beste egenskaper i kampanjen. Andre kunne spørre: Var det verdt innsatsen? De som var involvert kjenner svaret: Ja, definitivt.

TV-aksjonen fikk synliggjort at Amnesty nøt bred støtte i den norske befolkningen og fjernet eventuell skepsis til organisasjonen som fortsatt måtte finnes i det politiske miljøet. Den la også grunnlaget for en mer effektiv pengeinnsamling i tiden framover.

For meg som for mange andre ga deltakelse i TV-innsamling noen av de mest verdifulle personlige erfaringer, vurdert nå en halv generasjon senere. Og som Amnesty-aktivist vil en neppe få noen bedre anledning til å delta i et arbeid som gir så god uttelling for organisasjonen og for arbeidet for menneskerettigheter som her. Sjelden vil noen aktivitet gi bedre innhold til slagordet den gang som nå i 1999:

Din innsats - andres frihet!